Lunsj med Gud

En liten gutt bestemte seg en dag for at han ville treffe Gud. Han skjønte at det måtte være langt å gå for å komme til Gud, så han tenkte at det sikkert kunne være lurt å ta med niste. I spisskammeret fant han en pose med boller som han puttet ned i ryggsekken, sammen med en flaske bringebærsaft. Så var han klar for avmarsj.

Cirka tre kvartaler hjemmefra fikk gutten øye på en park hvor han stoppet for å hvile litt. Han slo seg ned på en benk ved siden av en gammel dame som også så ut til å trenge en hvil.

Gutten bestemte seg for å spise litt av nisten, men da han tok fram saftflasken, kom han til å tenke på at kanskje den gamle damen også var tørst. Hun smilte stort til ham da han ga henne saftflasken, drakk en slurk og leverte flasken tilbake. Hun smilte enda bredere da gutten tok fram bolleposen, og sammen spiste de hver sin bolle.

Resten av ettermiddagen satt gutten og den gamle damen og kikket på fuglene, drakk litt mer saft, pratet om litt av hvert og spiste boller. Da det begynte å bli mørkt, sa gutten ha det og trasket hjemover igjen.

Vel hjemme ble gutten møtt av moren sin, som så på ham og spurte: "Hva har du gjort i dag? Du ser usedvanlig glad ut!"

"I dag har jeg spist lunsj med Gud", svarte gutten gledestrålende. "Og vet du - hun har det vakreste smilet i hele verden!"

Omtrent samtidig kom den gamle damen hjem til seg selv. I trappeoppgangen møtte hun en nabo, som ikke kunne la være å spørre: "Hva har du vært med på i dag som har fått deg i så godt humør?"

"I dag har jeg spist lunsj med Gud", svarte den gamle damen lykkelig. "Og vet du - han er mye yngre enn man skulle tro!"

Denne fine historien fann eg i ei bok av Kristina Reftel - Alltid elsket