Bønnens makt

En misjonær var på besøk hjemme i sin egen menighet, og fikk da muligheten til å fortelle litt om hverdagen sin.

"Ja, den siste tiden har faktisk vært usedvanlig spennende," begynte misjonæren å fortelle. "Det har seg nemlig slik at jeg annenhver uke reiser til en by tretti mil unna for å kjøpe medisiner. For en stund siden foretok jeg som vanlig denne reisen, og stanset underveis ved en bank for å ta ut penger til medisinene. Der fikk jeg øye på en ung mann som så ut som han var blitt grundig mishandlet. Jeg hadde bare den lille medisinvesken med meg, men jeg stelte uansett med ham så godt det lot seg gjøre, før jeg fortsatte. Resten av turen gikk bra - jeg kjøpte medisinene og kom hjem igjen uten problemer.

To uker senere var det på tide å foreta reisen igjen. Da jeg kom fram til banken, fikk jeg nok en gang øye på den unge mannen jeg hadde stelt sårene til fjorten dager tidligere. Han kom fram til meg og ba stammende om å få veksle noen ord.

'Jeg er så lei for det, min herre,' sa han. 'Jeg er veldig fattig, og jeg skjønte at du hadde tatt ut mye penger. Derfor hentet jeg noen kamerater, og så fulgte vi etter deg. Da du slo leir i utkanten av jungelen, gjemte vi oss i nærheten. Planen var at vi skulle overfalle deg etter mørkets frambrudd, slå deg i hjel og stjele pengene. Men da vi om natten begynte å bevege oss nærmere leirstedet ditt, så vi plutselig at stedet ble bevoktet av væpnede menn. Vi talte dem - det var tjueseks stykker i alt. Vi forsto ikke hvor de var kommet fra, men forsto at vi fem ikke ville ha noen sjanse mot dem. Så vi snudde og dro hjem i stedet.'

Jeg forklarte for den unge mannen at de måtte ha sett feil - jeg hadde vært helt alene i leiren. Men jeg var naturligvis takknemlig mot Gud for at han hadde beskyttet meg," avsluttet misjonæren.

Plutselig reiste en fra menigheten seg i kirkebenken og sa: "Unnskyld meg, men husker du nøyaktig når dette hendte?"

Misjonæren tenkte seg om en stund og forklarte så at det hadde skjedd nøyaktig syv uker tidligere.

Mannen i kirkebenken fortalte da at han samme dag hadde vært på vei ut for å utrette noen ærender. Men følelsen av at Gud ville at han skulle be for menighetens misjonær, hadde vært så sterk at han hadde latt ærendene vente. I stedet hadde han ringt til noen av de andre i menigheten og bedt dem møte opp sammen med ham i kirken for å be.

Mannen snudde seg mot menigheten.

"Kan ikke alle dere som ba sammen med meg den dagen, reise dere opp?"

Og misjonæren kunne ikke gjøre annet enn stum av forundring å telle dem som hadde reist seg opp i kirkebenkene. De var tjueseks stykker.

Denne er også hentet fra boka til Kristina Reftel: Alltid elsket